- Vi må skape steder som fungerer både for kriser og hverdagsliv

BEREDSKAP: Konflikter og kriser som fordriver oss fra der vi bor og lever, har tradisjonelt blitt sett på og håndtert som enkeltstående hendelser.

Det innebærer at dagens krisearkitektur ofte består i å omgjøre eksisterende bygninger til midlertidige ankomststeder for å ta imot mennesker på flukt. Det kan bidra til å forklare hvorfor dagens flyktningmottak kan være er en kilde til konflikt mellom de som ankommer og de som allerede var der. 

Andres fordrivelse hindrer også lokalbefolkningen fra å leve ut sin egen hverdag.

Et ensidig søkelys på å skaffe husly til mennesker på flukt, har i praksis gjort at vi har sett bort i fra langtidsvirkninger og eventuelle muligheter situasjonen skaper for lokalsamfunnet.

Les også: Slik kan vi planlegge for beredskap som skaper gode hverdagsliv

Improviserte løsninger

Tidsavgrensede løsninger som bare fyller én enkelt funksjon – å ta imot mennesker som fordrives – har preget mottaket av mennesker på flukt. Dette har ført til en rekke improviserte tiltak. Disse løsningene har ikke alltid blitt tatt like godt imot av lokalbefolkningen.

– I stedet kunne vi ha planlagt for en beredskap som bidrar til en bærekraftig stedsutvikling som er meningsfullt forankret i lokalsamfunnet, hevder arkitekt og forsker Håvard Breivik-Khan, som er ekspert på internasjonal beredskapsplanlegging og krisehåndtering.

Breivik-Khan har i sitt doktorgradsprosjekt ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) gjennomført studier av hvordan vi mottar mennesker på flukt, både i Norge og internasjonalt.

Han har særlig vært opptatt av å se på hvordan internasjonal krisehåndtering, nasjonal beredskap og asylregimer preger våre bygde omgivelser lokalt, både bygninger og by- og stedsutvikling. Studien omfatter et bredt spekter av kriser.

Les også: Vil skape bedre byer og steder sammen med kommunelederne

Fordrivelse er den nye normalen

Mennesker som fordrives, kan ikke lenger betraktes som enkeltstående, sjeldne og unike hendelser.

– Fordrivelse av mennesker er en pågående, dynamisk tilstand. Det må erkjennes som den nye normalen. Det skyldes både flere og økende konflikter, men aller mest katastrofer i kjølvannet av klimaendringer, fremholder Håvard Breivik-Khan.

Fordrivelse gjelder ikke bare de som krysser landegrenser, men kan gjelde oss alle. Man kan også være fordrevet i kortere tidsrom på grunn av klimaforandringer, som hetebølger.

– Fordrivelse av mennesker er en pågående, dynamisk tilstand.

Når fordrivelse av mennesker blir den nye normalen, kan vi ikke fortsette å improvisere frem midlertidige mottak.

– Vi må utforme arkitektur, landskapsarkitektur og offentlige rom som i større grad gjør det mulig å veksle mellom hverdagsliv og krisebruk, mener Breivik-Khan.

Vi trenger både en ny forståelse av hva det vil si å fordrives og hvordan vi organiserer våre bygde omgivelser for å møte det.

Les også: Hun vil hjelpe oss til å forstå byrommene vi bruker i hverdagen

Behov for økt kunnskapsoverføring

Som nyutdannet arkitekt ble Håvard Breivik-Khan sendt til Haiti av Flyktninghjelpens beredskapsstyrke NORCAP for å jobbe for FN rett etter jordskjelvet i 2010.

Hans arkitektkompetanse ble vurdert som relevant i arbeidet med å planlegge og bygge midlertidige bosettinger og senere bidra i gjenoppbyggingen av Haiti etter jordskjelvet.

Hva gjør en arkitekt her?

Likevel ble han ofte møtt med undring fra sine nye internasjonale kolleger fra andre fagfelt. «Hva gjør en arkitekt her?», spurte de.

Femten år senere, i 2025, er dette et spørsmål han fortsatt får, også fra kolleger i organisasjoner som har som oppgave å sørge for internasjonal beskyttelse og sikre grunnleggende menneskerettigheter og sikkerhet. Husly for mennesker som fordrives, er en slik grunnleggende rettighet.

Arkitekten trengs både før, under og etter kriser

Breivik-Khan har klart svar på hvorfor arkitekten trengs: - Å tilrettelegge for menneskers hverdagsliv er en vesentlig del av arkitektprofesjonen. Arkitekten trengs både før, under og etter kriser, fastslår han.

- Opplevelsen fra Haiti, og mange andre kriseoppdrag i ulike deler av verden senere, bidro til at jeg innså at det er behov for mer kunnskapsoverføring mellom arkitekter, landskapsarkitekter og urbanister på en side, og de som primært driver med krisehåndtering og beredskapsplanlegging, sier Breivik-Khan.

Les også: Hvordan vi snakker om byen, er med på å forme den

Ute i felten

Håvard Breivik-Khan har i sitt doktorgradsprosjekt ved AHO gjennomført casestudier for å undersøke stedlige og institusjonelle møtepunkter mellom internasjonale og lokale aktører i krisehånderting og beredskapsplanlegging.

Doktorgradsavhandlingen inkluderer en casestudie av mottaksarkitektur i Norge, både det tidligere Smart Club-bygget i Østfold og Fjellhallen i Kirkenes, som er et resultat av beredskapsbeslutninger tatt under den kalde krigen. Fjellhallen er av flere eksempler fra en tid da beredskapsplanlegging drev utviklingen av norske byer og steder, og ambisiøs arkitektur ble resultatet.

Arbeidet inkluderer også en case fra Romania, et land som gir humanitær bistand til flyktninger fra Ukraina, mens de samtidig forbereder seg på intern massefordrivelse i tilfelle et større jordskjelv. Her deltok Breivik-Khan som utsending fra Flyktninghjelpens beredskapsstyrke NORCAP til Romanias Innenriksdepartement.

Breivik-Khan har hentet inn data som observerende deltaker gjennom sitt arbeid som arkitekt. Det har gitt ham muligheten til å få kunnskap fra innsiden samtidig som han har ivaretatt en analytisk distanse til materialet. Som forsker har han vekslet mellom tre profesjonelle roller over tid: humanitærarbeider i ulike internasjonale kriser, forsker og underviser ved Institutt for urbanisme og landskapsarkitektur ved AHO.

Forsker gjennom undervisning

I 2016 etablerte han undervisningsprogrammet In Transit Studio på AHO, og var kursansvarlig for åtte studiokurs frem til 2022. I kursene utforsket han relasjonene mellom arkitektur og urbanisme og krisehåndtering og beredskapsplanlegging sammen med masterstudenter.

- En stor del av min forskning viser hvordan jeg knytter teori via casestudier til praksis, gjennom In Transit Studio. Undervisning, både som forskningsmetode og som drivkraft for kunnskapsutvikling, er en integrert del av doktorgrads avhandlingen, erklærer Breivik-Khan.

Begrenset deltakelse fra arkitekter

Håvard Breivik-Khan viser gjennom sin forskning at arkitekter og urbanister kun i begrenset grad blir involvert for å bidra til kunnskapsutvikling innen krisehåndtering og kriseplanlegging.

Løsninger som har vært iverksatt av humanitære aktører, har i liten grad bidratt til lokal beredskap og utvikling av hverdagssteder som fungerer både for de som kommer dit og for lokalbefolkningen. Dermed går vi glipp av potensialet for å skape gode, langsiktige løsninger for beredskap.

- Den profesjonelle kompetansen til arkitekter, landskapsarkitekter og urbanister er vesentlig i utforming av funksjonelle og inkluderende steder, sier Breivik-Khan, som tar til ord for en tilnærming som verdsetter både deltakende prosesser og profesjonell design-ekspertise.

Han understreker at det er viktig at folk involveres for å forme sine omgivelser, men det er ingen unnskyldning for ikke å hente inn design- og planleggingsekspertise.

Mot en ny arkitektur

Skal vi effektivt møte behovene til mennesker som fordrives og lokalbefolkningen, kan vi ikke fortsette å tenke snevert om å få på plass nødmottak når krisen oppstår.

- Vi må vi utvikle tilpasningsdyktige byrom som både kan brukes effektivt i nødssituasjoner og samtidig bidrar til at kvaliteten på det urbane hverdagslivet forbedres, konkluderer Breivik-Khan.

Skal vi lykkes i å bygge bro mellom nødssituasjoner og hverdagsliv, må vi koble beredskapsplanlegging med by- og stedsutvikling. Dermed kan beredskap for mennesker som fordrives, bidra til bedre og mer bærekraftige byer og steder til glede for oss alle.

– Vi trenger nabolagsressurser både for daglige behov og for krisesituasjoner. I takt med at fordrivelser av mennesker øker i omfang, må våre bygde omgivelser være av høyere estetisk kvalitet enn dagens krisearkitektur, avslutter han-

Referanser:

Breivik-Khan, Håvard (2025): Towards an Architecture of Non-exceptional Humanitarian Spaces. Doktorgradsavhandling fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO).

Denne formidlingsartikkelen ble først publisert i nettavisen forskning.no 6. oktober 2025 med overskriften «Slik kan arkitekter bidra til beredskap».

Vi vil gjerne høre hva du synes!

Send dine kommentarer og eventuelle spørsmål på e-post til kommunikasjon@aho.no.